hits

Marita Beate

Tinder - game on

  • Skrevet: 25.10.2018
  • Klokken: 12:03
  • Kategori: Hverdagen

Jeg husker så godt hvordan venninnene mine satt med telefonen sine og tommelen gikk høyre, venstre og noen ganger kikket de opp av telefonen sin og lo høyt før de snudde skjermen mot deg. tinder var plutselig en godteributikk for små barn på lørdag som akkurat hadde fått ukepenger. Så mye utvalg. Søtt, surt, godt, vondt, rart og ikke minst deilig. 

Det første jeg fikk beskjed om når jeg ble singel var; last ned tinder. Så da lastet man ned tinder da. Med bilder som viste de beste sidene sine, en klein profiltekst med året åpningslinje "Matcher vi, betyr det at jeg vil bo hos deg ;-)" Det startet som en internspøk med noen venninner da jeg var på flyttefot og hvorfor ikke få seg samboer med en gang liksom? Les den linjen med en litt sarkastisk tone som ler takk! Så da begynte sveipingen da. Venstre, venstre, venstre. Det var først da jeg innså hvor overfladisk tinder egentlig var. Altså du hadde enten guttene som viste frem magen, toppturer eller de fancy bilene sine til gud vet hvor mange tusen med kjempe kleine profiltekster. Ellers hadde du de gutta som så ut som "good guys" med bibel tekster som du ikke orket å lese halvparten av.  Og de som faktisk hadde noe normalt på profilen sin. Nei de kan du banne på du sveipet feil på. 

 

Så kom matchene da. Og meldingene haglet inn. "Hey." "Hva skjer" "knulle?" Altså. Hva pokker forventer du egentlig av tinder husker jeg at jeg et punkt tenkte. Herregud halvparten bruker det akkurat som tidsfordriv som du selv gjør. Men sveipet det gjorde man. Fingrene tastet fort over tastaturet og send. Ny melding. Ny gutt. Nei, dette var ikke noe for meg. Slett app. Død tid. Last ned app. Så ble man nærmest avhengig. Tinder på toget. Tinder på bussen. Tinder på cafe. Tinder før man sovnet. Tinder faen meg overalt. 

Guttene man plutselig snakket med en stund og møtte. Skal jeg være ærlig og det setter meg ikke i godt lys, men plutselig mistet man tellingen. Hvem var hvem og hvem bodde hvor. Nei, igjen tok jeg meg i at dette ikke var noe for meg, men likevel satt jeg med trynet nedi telefonen. "Ny match". "Ny melding". Så der sto man selv da, i en jungel full i utvalg. Også jeg som hadde ledd av alle venninnen mine da.- Finne kjærligheten på tinder?!

'

Jeg trodde hun faktisk tullet. Ja som om det finnes noen på tinder som faktisk er ute etter noe seriøst og ikke har en baktanke. Hvor mange jenter har han liksom møtt da når du selv vet hvordan det var. Altså, nei! Så plutselig en dag var jeg med ei venninne som bestemte seg for å tulle med tinderen min, det er jo faktisk noe av det gøyeste med tinder. Hun skrudde ned grensen min og der poppet det opp en melding "Hei.". Jeg holdt på å le meg ihjel for det er så kleint med kun et hei. For du vet jo selv av samtalen vil dø ut etterhvert likevel. "ikke svar han" ropte jeg fra kjøkkenet i mens tacolukten spredde seg i leiligheten. "Pling" Ny melding fra samme fyr. Jeg smug kikket bort på henne mens hun lo og fingrene startet å taste fortere enn noen gang. "Sorri, men han var jo søt da" så lo hun enda mer.. 

 

Jeg tror jeg kunne skrevet en bok om denne appen og alle menneskene, men det holder for denne gang iallefall.  Farvel tinder. Vi hadde det veldig gøy sammen, men tinder er absolutt ikke noe for meg.

 

  • Skrevet: 25.10.2018
  • Klokken: 12:03
  • Kategori: Hverdagen
  • Kommentarer: 1
Marita Beate

Hei! Mitt navn er Marita Beate Lidal, jeg er født 17. oktober 1993. Jeg kommer fra Førde, men bosatt i Porsgrunn.


KONTAKT
maritabeatelidal@gmail.com

Search

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign